Utlånspraksis bør styres av banken selv

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon

Utlånspraksis bør styres av banken selv

I Finans Norges høringsuttalelse om boliglånsforskriften blir det slått fast at bankene selv bør ha det fulle ansvar for egen utlånspraksis. Dersom boliglånsforskriften videreføres, må den gis en konkret opphørsdato og en vesentlig fleksibilitetskvote må opprettholdes.

Idar Kreutzer. Foto.

Adm. direktør i Finans Norge, Idar Kreutzer, understreker at Finans Norge deler norske myndigheters vurdering av at boligpriser og husholdningsgjeld har en sentral betydning for stabiliteten i norsk økonomi. For å fremme en bærekraftig gjeldsbelastning i husholdningene, må det anvendes et bredt sett av økonomisk-politiske virkemidler, og særlig bør regjeringen videreutvikle og ytterligere konkretisere boligmarkedsstrategien som ble fremlagt i 2015.

– Etter vår vurdering finnes det således alternative tiltak til utlånsreguleringer, som over tid og i sterkere grad oppnår ønsket målsetting, innebærer færre uønskede virkninger og utløser en rekke samfunnsøkonomiske gevinster, sier Kreutzer.

– Det som kjennetegner norsk banknæring, er god risikostyring, lave utlånstap, sunn lønnsomhet og høy soliditet. Kredittvurderinger og utlånspraksis utgjør bankenes kjernevirksomhet og bør fullt ut være bankenes eget ansvar, fremhever Kreutzer.

Fleksibilitetskvote

Dersom boliglånsforskriften videreføres, bør en vesentlig fleksibilitetskvote opprettholdes av hensyn til svært ulike, men høyst kredittverdige forbrukere.

– En betydelig del av fleksibilitetskvoten benyttes på yngre forbrukere i etableringsfasen. Finans Norge støtter at forskriftens særskilte Oslo-krav bortfaller, men ikke en innstramning av fleksibilitetskvoten for landet for øvrig. Store regionale forskjeller i aktivitets- og boligprisnivåer nødvendiggjør en vesentlig fleksibilitetskvote. Kvoten bør som et minimum opprettholdes på det gjeldende nivået på 10 prosent, mens en økning til 15 prosent vil styrke grunnlaget for et godt og forutsigbart bankhåndverk, sier Kreutzer.

Ved en eventuell videreføring av forskriften bør en utløpsdato fastsettes som følge av reguleringens inngripende virkninger.

– Dersom Finansdepartementet ikke beslutter en tidsbegrensning, bør det likevel ikke være opp til Finanstilsynet å initiere en fornyet vurdering av forskriften. Dette ansvaret må ligge i departementet som har et helhetlig ansvar for den økonomiske politikken, avslutter Kreutzer.