Lov å forstå

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon

Lov å forstå

Klart og forståelig språk er grunnlaget for god kommunikasjon. Svaret på hva som er klart og forståelig, er imidlertid uklart. Det skriver Gry Nergård, forbrukerpolitisk direktør i Finans Norge, i en kronikk.

Gry Nergård. Foto.

Kronikken sto på trykk i Dagens Næringsliv 14.12.2017.

I en kronikk i Dagens Næringsliv 13.11.17, «Lov å endre?», sier språkdirektør Åse Wetås blant annet at dersom en lov skal virke etter sin hensikt, må den bli forstått av dem den angår. Det synes åpenbart. Men i praksis kan det faktisk være vanskelig. For hvem er «dem det angår»? På finansområdet er det jo bankene og forsikringsselskapene. Men det er også andre aktører, f.eks. teknologer, gründere eller andre som er eller tenker seg inn på markedet for nye betalingsløsninger. Og så angår selvfølgelig loven kundene våre, som kan være store eller små næringsdrivende i alle sektorer, og forbrukerkunder. Loven angår også tilsynsmyndigheter, departementer og domstoler. Den angår «allmenheten», gjerne representert ved mediene. Alle disse skal altså forstå loven. Betyr det i praksis at man må legge seg på nivå med den gruppen som trolig har minst forutsetning for å forstå finansjuss, nemlig forbrukerkundene og «allmenheten»?

Pensjonsspråket

Et område som det er særdeles viktig at forbrukerne og allmenheten forstår godt for tiden, er pensjonsområdet. Som en følge av pensjonsreformen må vi alle ta større ansvar for vår egen fremtidige pensjon. Men det er ikke så lett å bli klok på hva man skal gjøre hvis man er en alminnelig forbruker som aldri har tenkt på pensjonssparing før. Derfor hviler det et stort ansvar på finansnæringen, ikke minst med hensyn til hvordan vi kommuniserer til forbrukere om pensjon. Dette har Finans Norge tatt tak i på flere måter. Sommeren 2016 lanserte vi finansnæringens språkløfte: «Finansnæringen i Norge skal skrive enklere og mer forståelig om pensjon slik at forbrukerne kan ta gode og informerte valg for sin egen fremtid». Vi skal nå undersøke om dette har bidratt til bedre og mer forståelig språk i f.eks. avtaler, brev og på nettsider.

En av årsakene til at kontrakter og informasjon fra bank og forsikring har vært vanskelig å forstå, er at lovene som regulerer disse områdene også benytter vanskelige begreper. Og da står valget mellom å bruke dette for forbrukerne vanskelige men for forsikringsselskapet presise språket, eller å bruke et enkelt språk som forbrukerne forstår men som er mer upresist for selskapene som er forpliktet til å følge loven. Som Åse Wetås påpeker, kan en tredje løsning være å endre språket i loven, slik at språket i loven er det samme som det man kommuniserer til forbruker. Det er en god arbeidstanke.

Norske lover bygger ofte på EU-regelverk

Men en annen faktor slår inn med stadig større tyngde i dette landskapet: Stadig mer av den norske lovgivningen bygger på EU-regelverk. EU-regelverket skal oversettes til norsk, og da kan vi velge så alminnelig språk at folk flest forstår det. Men vi skal også oversette det så nøyaktig som mulig, slik at rettssituasjonen faktisk blir den samme som i resten av Europa.

På finansområdet er vi midt oppe i dette dilemmaet akkurat nå. Det foreligger et direktiv fra EU om betalingsformidling (kjent som PSD 2), som skal gjennomføres i nasjonale rett innen 13. januar 2018. Formålet med direktivet er blant annet å øke forbrukernes valgfrihet i betalingsmarkedet, og å redusere kostandene ved bruk av betalingstjenester. For å gjennomføre dette regelverket i Norge, har Finansdepartementet og Justisdepartementet ansvar for hver sine deler av direktivet. De to departementene har benyttet ulik oversettelse av begrepene fra direktivet i henholdsvis finansieringsvirksomhetsloven og finansavtaleloven. Justisdepartementet har forsøkt å finne mer forbrukervennlige ord, ettersom finansavtaleloven er en forbrukerlov. For de næringsaktørene som skal oppfylle sine plikter, er det imidlertid problematisk både at lovutkastene har forskjellige uttrykk, men også at begrepene i finansavtaleloven blir unøyaktige.

Da er vi tilbake til spørsmålet om hvem er «den det angår», og som derfor må forstå loven? Er det viktigst at forbrukerne forstår loven, ettersom det er en lov med rettigheter for dem? Eller er det viktigst at de som skal oppfylle pliktene overfor forbruker forstår loven? Hvem kommer til å forholde seg mest til lovteksten?

Finans Norge mener det er viktig med klart språk i kommunikasjon med forbruker, enten det er på hjemmesider, i direktekommunikasjon eller i avtaledokumenter. Men i selve lovverket som stiller opp pliktene for næringsaktørene, må språket være så sammenhengende og presist at de vet at og hvordan de kan overholde lovens krav overfor forbrukerne.