BSU er en på alle måter ønsket spareordning som ved siden av den skattemessige tvisten, gir unge mennesker en fin mulighet til selv å legge seg opp penger til egenkapital til boligkjøpet. Og den introduserer en vane som slett ikke er helt unyttig gjennom livet, verken for individet eller samfunnet, nemlig at vi alle lærer verdien av sparing. Siden dette er det bankene kaller lange penger, de er bundet i hele spareperioden, kan bankene også tilby fantastisk høy rente på pengene.
Aftenposten har overraskende konkludert med at den bør avvikles, og bruker særlig to argumenter; de hevder den er til for barn av rike foreldre, og at ordningen gir incentiver til å investere enda mer i bolig. Det siste argumentet virker rett og slett søkt. Hvis målet er å fjerne skattegoder på boliger, er det vel neppe riktig rekkefølge å først ta skattegodene fra de som står utenfor boligmarkedet?
Påstanden om at BSU er et skattegode for de rike eller barn av rike, er gammel. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at det i 2015 (2016 er ikke kommet ennå) var totalt 370.000 som fikk fradrag for BSU. SSB har også oversikt over hvordan disse er fordelt mellom ulike inntektsintervaller. Det store flertallet av dem som sparte i BSU og fikk fradrag, tjener under en norsk gjennomsnittsinntekt på rundt 500.000 kroner. Det er vanskelig å skjønne ut fra disse tallene at BSU skal være er en spareordning designet for de rike.
Det er imidlertid en betydelig andel som ikke sparer i BSU. Hva forklaringen er, er det vanskelig å spekulere i. Det kan være at de ikke har inntekt pga studier, eller at de er lite bevisste og ikke prioriterer sparing og planlegging.
BSU-fradraget virker dessuten solidarisk. BSU-fradrag på inntil 5000 kroner betyr forholdsmessig mye mer for en som tjener 200.000 kroner og betaler 60.000 i skatt, enn en som tjener 1.5 millioner og betaler 650.000 i skatt.
