Tid for finansiell inkludering

Det har vært mye negativ oppmerksomhet om forbrukslån i mediene. Nå er det på tide at vi snakker litt om alle dem som ikke får lån. Dette skriver forbrukerpolitisk direktør Gry Nergård i et debattinnlegg i Dagens Næringsliv torsdag 10. august.

Bilde av folkemengde

Mange finansielle tjenester er nødvendighetsgoder i dag. Vi trenger en konto å få lønn inn på, og vi trenger sikre og effektive betalingsløsninger. Trygg sparing er en forutsetning for god økonomi. Vi er avhengige av å låne penger til blant annet bolig og næringsvirksomhet. Vi må forsikre personer og eiendom.

De som ikke har tilgang til nødvendige finansielle tjenester, er ikke finansielt inkludert. Næringsliv og myndigheter har et felles ansvar overfor disse.

Pensjon er et gode som staten tradisjonelt har tatt seg av. Nå må vi alle ta et større ansvar for vår egen pensjon. Aksjespareordninger og pensjonsforsikring er nødvendighetstjenester som tilbys av finansnæringen. Mange er ukjente både med reglene og tjenestene.

Finansnæringen lærer opp sine rådgivere så de kan hjelpe kundene med gode og riktige produkter. Det er likevel grunn til å etterlyse mer informasjon fra myndighetenes side, for å sikre at alle er inkludert.

Mye er blitt lettere for de fleste med digitale tjenester. Men for mange er digitaliseringen også en utfordring. Har du ikke pc og brukerstøtte, er det vanskelig å bruke nettbank. Og hvordan kan den som er syk i perioder og dermed ikke i stand til å gå inn i nettbanken selv, få hjelp til de daglige banktjenestene når alt vedkommende eier ligger innenfor en sikker mur av passord?

Den som ser dårlig eller har motoriske utfordringer kan vanskelig betale med pinkode på terminal eller fra en mobiltelefon. Vi ser at noen banker lanserer talestyrte løsninger som kan avhjelpe slike utfordringer. Det er viktig at ingen ekskluderes fra tilgangen til betaling.

I Finans Norge fikk vi verdifulle innspill fra ulike brukergrupper om utfordringer ved digitalisering av finansielle tjenester på seminaret «Vil du (fortsatt) ha bank» tidligere i år. Innspillene vil følges opp. Men banken skal ikke bli det nye Nav. Statens tjenester må også være tilgjengelige for alle som har digitale utfordringer.

Det er lett å tenke at ungdommene takler digitaliseringen bedre, de som har vokst opp med pc og mobil. Men personlig økonomi må fremdeles læres: verdien av penger, og at utgifter må stå i forhold til inntekter, at det er lurt å spare, og nødvendig med forsikring. De må lære at regninger må betales innen fristen, og hvordan det gjøres i nettbank. At det kan være nødvendig å ta opp lån, men at det må betales tilbake i tide.

Finansiell inkludering av barn og unge er viktig, og personlig økonomi må derfor tidlig inn i skolen, og i større grad enn i dag. Det bør gjøres nå når nye læreplaner etableres.

Unge i etableringsfasen og enslige forsørgere kan oppleve at det er vanskelig å få boliglån. 15 prosent egenkapital for å få boliglån kan utgjøre en temmelig stor sum i områder hvor boligprisene er høye. For den som ikke får boliglån, oppleves nok dette som en inngripende eksklusjon. Det er avgjørende at reglene gir banken et visst rom for fleksibilitet, slik at boliglån i visse tilfeller kan bli innvilget selv om egenkapitalkravet ikke er oppfylt.

Flyktninger som bor og oppholder seg lovlig i Norge, har også behov for bankkonto og mulighet for betaling via kort og nettbank. Dette er imidlertid ikke uproblematisk. For å etablere et kundeforhold til banken, må kunden kunne bekrefte sin identitet med gyldig legitimasjon. Det er det ikke alle i denne gruppen som har.

Bankene må finne løsninger for hvordan de eventuelt kan tilby helt grunnleggende banktjenester til flyktninger. Men staten må sørge for at de som får opphold i Norge også får gode nok identifikasjonsdokumenter.

Nesten alle nødvendige finansielle tjenester leveres i dag av banker og forsikringsselskaper. Finansnæringen har dermed et stort ansvar, og er beredt til å ta det. Samtidig må staten også ta sin del av ansvaret. Samspillet mellom offentlige og private ordninger, samt dialogen mellom næring, politikk og tilsyn, er viktig for å sørge for at alle er finansielt inkludert.