Bankene tar ikke lett på risiko

Finansavisen skriver 21. mars i år at ifølge Norges Bank tar bankene for lett på risiko. Konklusjonen er feil, skriver Erik Johansen og Dag Henning Jacobsen i Finans Norge i et innlegg. 

Bankenes kjernekompetanse ligger i å vurdere og prise kredittrisiko. Tapserfaringer, herunder fra bankkrisen rundt 1990, er det sentrale for både bankene og Finanstilsynet ved modellering av risiko med bruk av intern metode (IRB).

Forfatterne av Norges Bank-analysen er opptatt av hva 30 år med tapserfaringer i norsk banknæring sier om gjennomsnittlig risikovekt på foretakslån, og tall fra bankkrisen (1988-1993) tillegges stor vekt. Konklusjonen deres er at tapshistorikken indikerer gjennomsnittlige risikovekter for foretakslån som er langt høyere enn dagens nivå. Men faktum er at dagens IRB-risikovekter reflekterer denne historikken, hvilket jo er en forutsetning for Finanstilsynets godkjenning av bruk av IRB-metoden. Finanstilsynets krav er strenge, og tilsynet overvåker modellanvendelsen.

Det mest problematiske i Norges Bank-analysen er anslått tapsgrad. Tapsgraden forteller hvor mye av et lån som går tapt gitt mislighold, og er sentral når risikovekten beregnes. Siden Norges Bank, i motsetning til bankene, ikke kan observere tapsgraden, blir den forsøkt avledet basert på aggregerte data fra ulike kilder.

Ifølge analysen var tapsgraden i makro, i enkelte år under bankkrisen, hele 100 prosent. Det er ikke bare et urimelig utfall, det er ekstremt. Det innebærer at for samtlige norske banker skal hele det utestående lånebeløpet på ethvert misligholdt engasjement i bedriftsmarkedet ha gått tapt. Med andre ord: Ikke for én eneste bank fantes det én eneste krone å inndrive fra ett eneste bedriftsengasjement som ble misligholdt. Også for andre år i beregningsperioden blir anslått tapsgrad urealistisk høy, og det er kun et gjennomsnitt av kriseårene som inngår i utmålingen av risikovekt. Da blir selvsagt den beregnede risikovekten deretter. Det er riktignok utført enkelte «modifiserende» justeringer, som er godt begrunnet, men som foretas fra et ekstremt utgangspunkt.

En annen Norges Bank-analyse fra 2007 har også beregnet tapsgrad under bankkrisen. Her beregnes tapsgrader nær henholdsvis 60 og 100 prosent i 1991, og forskjellen skyldes kun bruk av to versjoner av samme modell. Forfatterne konkluderer med at det laveste kriseanslaget på tapsgrad utgjør det mest realistiske alternativet, i tråd med internasjonal litteratur.

Med bruk av de laveste krisetapsgrader fra sistnevnte analyse kommer beregnet gjennomsnittlig risikovekt nær dagens faktiske nivå. Men det som primært illustreres er at risikovekter ikke bør beregnes på grunnlag av usikre makrodata. Beregninger av god kvalitet krever presis informasjon på enkeltkundenivå. Og dagens IRB-modeller avspeiler både virkningen av kriseår samt sikkerhetsmarginer. Finanstilsynets tillatelse ville ikke blitt gitt uten.

Innlegget sto også på trykk i Finansavisen 31.03.2017.