Fornuftig forskrift?

Finanstilsynet vil gjøre det enda vanskeligere for unge uten foreldrehjelp å komme inn i boligmarkedet. Finansministeren bør droppe forslaget og konsentrere seg om de verktøyene som virker. Det skriver adm. direktør Idar Kreutzer i et innlegg i VG i dag.

Idar Kreutzer. Foto.

Et statlig tiltak bør oppnå sin målsetting. Det skal ikke finnes andre tiltak som løser samme problem til en lavere kostnad. Alle virkninger skal være vurdert. Slik lyder Finansdepartementets ord. Men hvor hardt binder skriften? Finanstilsynets forslag om en skjerpet og videreført boliglånsforskrift har gjort spørsmålet særlig aktuelt. 

Myndighetskravene til boliglånstakerne foreslås strammet inn. Bankenes rom for skjønnsutøvelse ved brudd på kravene foreslås avviklet. Finansministeren skal snart fatte beslutning.

Dagens forskrift har kun virket i 16 måneder. Den setter stramme rammer som bankene har tilpasset seg. Bankenes rom for skjønnsutøvelse er begrenset, men Finansdepartementet la vekt på å beholde et visst rom for skjønn. Vi er bekymret for effektene av å fjerne denne muligheten til å utøve godt bankhåndverk.

Er alle virkninger vurdert?

La oss først ta for oss det tredje av budene ovenfor - er alle virkninger vurdert? Norges Bank har forsiktig, men prisverdig nok, ymtet frempå at dersom forslaget blir en realitet, vil det kunne ha "utilsiktede virkninger på effektivitet og fordeling". Unge med høy og trygg inntekt, men få oppsparte midler, vil utestenges fra eierboligmarkedet. Eldre med lav inntekt, men betydelig boligformue, skal ikke få frigjøre en materiell andel av sin boligkapital. Låntakere som er rammet av oljeprisfallet, og som har tapt sparemidlene (i boligen) som følge av boligprisfallet i enkelte Vestlandsregioner, skal ikke få lov til å kjøpe en annen bolig der jobbmulighetene byr seg. Rekken av eksempler er lang.

Mange av de som rammes vil finne andre tilpasninger, men det legger beslag på ressurser. Da melder effektivitetstapene seg. Fordelingsvirkningene vil samtidig være betydelige. Effektene blir i liten grad drøftet av Finanstilsynet.

Finnes det andre tiltak?

Hva så med det andre budet - finnes det andre tiltak med færre uønskede virkninger? I hovedsak er det boligprisene som driver husholdningenes gjeld, ikke omvendt. Tiltak som stabiliserer boligmarkedet vil derfor mest effektivt sikre en bærekraftig gjeldsbelastning.

Regjeringens strategi for boligmarkedet, som ble publisert i fjor sommer, har allerede satt ord på sammenhengen. En rekke anbefalinger har blitt fremmet av både produktivitetskommisjonen og Konkurransetilsynet, rettet mot virkemåten til boligmarkedet, ikke tilbudssiden i kredittmarkedet. Tiltakene vil ikke ha de bivirkningene som utlånsreguleringer gir, og de ventes dessuten å utløse store samfunnsøkonomiske gevinster. Men kraftfull gjennomføring gjenstår. De alternative virkemidlene er ikke Finanstilsynets ansvarsområde, men tilsynet burde kunne ha gitt en grundig diskusjon.

Vil man dempe gjeldsveksten?

Men hva med det første budet? Vil målsettingen oppnås, slik at reguleringen klart og effektivt demper gjeldsveksten i husholdningene? Finanstilsynet argumenterer selv presist: en kredittvekst som skyldes sterk etterspørsel, kan vanskelig stanses av tiltak rettet inn mot å påvirke tilbudet av kreditt. Medisinen er blitt brukt før, med mislykket resultat. Utlånsreguleringer som forsøker å begrense kredittvolumet til noe mindre enn det som følger av låneetterspørselen til gjeldende rentenivå, har alltid vist seg problematiske.

Gjennom 1970-årene vokste det frem et uregulert kredittmarked, der kreditten i stadig større grad ble kanalisert utenom bankene og utlånsreguleringene. Ikke bare ble reguleringen uthulet, men også den overdrevne troen på finstyring av samfunnsøkonomien. Med dagens digitale teknologi, er trolig mulighetene for et gråmarked for kreditt langt større enn de var den gangen.

Bankene bør ha ansvaret

Finanstilsynet understreker at bankene normalt bare bør pålegges generelle krav til risikostyring og kapital, og at bankene i utgangspunktet bør ha det fulle ansvar for egen kredittpraksis. Det er vi enige om. Regelverket må bidra til at en bank sitter med det endelige ansvar for sin risikotaking. Motstykket er at banken selv må kunne beslutte hvilken risiko den ønsker å ta. Likevel anbefaler tilsynet å iverksette en streng myndighetsstyring av bankenes utlånspraksis på ubestemt tid.

Det er å håpe at Finansdepartementet benytter godt skjønn, og fortsatt gir bankene anledning til det samme.

Det er å håpe at Finansdepartementet benytter godt skjønn, og fortsatt gir bankene anledning til det samme.

Idar Kreutzer

adm. direktør i Finans Norge