Startlånet er et viktig boligsosialt virkemiddel for å gi personer med «langvarige boligfinansieringsproblemer» en mulighet til å skaffe seg en nøktern bolig, og samtidig klare å betale renter og avdrag på lånefinansieringen. Det er kommunen som formelt sett står som långiver, men pengene er en del av Husbankens totale låneramme som hvert år fastsettes av Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
Ordningen ble etablert i 2003, og i den forbindelse ble det laget en modell for samfinansiering mellom bank og kommune, der sistnevnte tar topprisikoen. På denne måten kan startlånet hjelpe flere inn i boligmarkedet, samtidig som at det etableres en god kontakt mellom låntager og den etablerte finansnæringen. Andelen med samfinansiering av innvilgede startlån utgjorde i flere år rundt 50 prosent.
Innstramning ga fall i samfinansiering
I april 2014 ble imidlertid reglene for startlån strammet inn. Årsaken var at startlån i et betydelig omfang også ble gitt til personer som ikke ble definert å ha langvarige problemer med å finansiere et boligkjøp. Denne innstramningen fikk umiddelbart effekt ved at andelen samfinansiering sank til 42 prosent i 2014 og videre ned til 31 prosent i 2015.
– Hovedregelen er at målgruppen for startlån er husstander med langvarige problemer med å finansiere et boligkjøp. Dette er en gruppe som i stor grad vil være avhengig av fullfinansiering fra kommunen. Det er imidlertid åpnet for flere unntak fra hovedregelen om langvarige finansieringsproblemer, og der det ligger til rette for at bankene kan gå inn med grunnfinansiering, sier Rolf Mæhle, fagsjef i Finans Norge.
Han peker særlig på muligheten til å bruke startlån der «boligsituasjonen hindrer mulighetene til å opprettholde et arbeidsforhold, eller hindrer utvikling av det lokale næringslivet», og der «lånet bidrar til bedre utnyttelse av kommunalt disponerte boliger». I førstnevnte tilfelle kan startlån brukes i distriktskommuner der utviklingen av et velfungerende boligmarked kan understøtte en god arbeidsplassutvikling. Eksempel på det sistnevnte er en flyktningfamilie som bor i en kommunal bolig, og som har fast jobb og tjener forholdsvis bra. For en slik familie vil et banklån som grunnfinansiering være et godt alternativ. Det betyr at husstanden får en bankforbindelse med mulighet for lån seinere i en boligkarriere samtidig som banken vil kunne få en god kunde.
– Men bankene må selvsagt forholde seg til Finansdepartementets forskrift om boliglån, herunder kravet om maksimalt 85 prosent belåning. Startlånet gis også med pant i boligen, og må dermed regnes inn i den samlede belåningen, påpeker Mæhle.