Slik kan pensjonssparerne få 16 milliarder ekstra

Uttrykket «penger på gaten» beskriver særs lettjente penger. Men det hører til sjeldenhetene at det ligger 16 milliarder kroner på gaten. Faktum er at norske fripolisekunder kan plukke opp dette beløpet hvis myndighetene endrer forvaltningsreglene.

Pål Adrian Hellman og Idar Kreutzer. Foto.
Pål Adrian Hellman og Idar Kreutzer.

Det skriver adm. direktør Idar Kreutzer i Finans Norge og forbundsleder Pål Adrian Hellman i Finansforbundet i en felles kronikk i VG i dag.

Når arbeidsgiveren din stenger en ytelsesordning og går over til innskuddsordning, noe svært mange bedrifter har gjort de siste årene, eller du slutter i jobben, oppstår det en såkalt fripolise. Dette er den enkelte ansattes allerede opptjente rettighet. Pengene forvaltes av ett av de 14 livselskapene i Norge. Per nå står det om lag 230 milliarder kroner i slike fripoliser som skal utgjøre en viktig del av pensjonen til hundretusenvis av nordmenn.

Pengene forvaltes med svært lav avkastning og uten konkurranse. Ikke fordi bransjen ikke vil, men fordi regelverket fører til det.

Redusere risikoen

Fripoliser har en garantert avkastning. Selskapene må tilføre den garanterte avkastning og eventuell meravkastning hvert år og med endelig virkning. Manglende avkastning i det enkelte år, må dekkes av tilleggsavsetninger, eller eventuelt av selskapets egenkapital. Tilført egenkapital kan ikke senere hentes tilbake.

Dette fører til at livselskapene må redusere risikoprofilen, og forvaltningen blir mer kortsiktig. Det er det motsatte av kundenes behov all den tid dette er langsiktig sparing.

Men i en lavrenteverden der selskapene må bygge mer egenkapital etter de såkalte Solvens II reglene, fører reglene til konkursfare for livselskapene om man tar fornuftig risiko på vegne av kundene. Man er presset til å velge svært lav risiko som fører til at kundene får lav avkastning.

Dessuten fører regelverket til null konkurranse mellom forsikringsselskapene. Når garantirenten er mellom 2,5 og 3,5 prosent og risikofrie renter rundt oss er null eller negative, sier det seg selv at ingen selskaper vil overta de andre selskapenes kunder. Reguleringen har derfor negative konsekvenser for både pensjonsinnretningene så vel som pensjonskundene som sitter med fripoliser og/eller andre ytelsesbaserte ordninger.

Fra årlig garanti til sluttgaranti

Norske livselskaper vil svært gjerne forvalte frem bedre avkastning på disse pengene til glede for kundene, og vi ønsker å legge til rette for sunn konkurranse. Derfor ber vi Finansdepartementet om å endre reglene fra at fripolisene skal ha tilført en årlig garantirente, til å pålegge en sluttgaranti for kontrakten, eller gi selskapene mulighet til å sette til side avkastning årlig i et bufferfond.

For kundene vil dette ikke ha noen nedside. Det er uansett det endelige resultatet som teller. Men forvaltningen vil umiddelbart bli klokere. Dette er langsiktig sparing, sluttgarantien vil åpne for at selskapene har anledning til å ta noe mer risiko og dermed oppnå høyere avkastning og høyere pensjon.

På oppdrag fra Finans Norge og Finansforbundet har analyseselskapet Menon Business Economics tallfestet den samfunnsøkonomiske gevinsten av en sluttgarantiregel. Og gevinsten er svimlende 16 milliarder kroner, hvor pensjonskundene får det aller meste av beløpet i form av høyere pensjon.

Rapporten påviser også at samfunnsøkonomisk analyse er velegnet som beslutningsgrunnlag for finansreguleringer. Alle er enige om at finansmarkedsreguleringer skal skape et stabilt og effektivt finansmarked. Men enhver regulering har også en kostnadsside. Det gjennomføres normalt kost/nytte analyse av alle reguleringer og tiltaket i samfunnet basert på veileder fra Direktoratet for økonomistyring. Det finnes ikke en slik veileder for finansnæringen.

Vi ser derfor frem til finansmarkedsmeldingen som er varslet i løpet av april og håper departementet velger å innføre slike analyser også for vårt samfunnsområde.

16 milliarder mer i pensjon

Anvendt på fripoliser, viser analysen at en overgang fra årlig rentegaranti til bufferfond eller en sluttgaranti vil øke tidshorisonten i forvaltningen. I praksis er det lagt til grunn en antagelse om at aksjeandelen i forvaltningen av fripolisene gradvis vil øke til 15 prosent, opp fra dagens nivå på om lag fire prosent. Dette er fortsatt en svært konservativ forvaltning, vårt felles oljefond består for eksempel av 60 prosent aksjer.

Forvaltningen av fripoliser blir mer langsiktig. Livselskapet slipper risikoen ved å måtte tømme egenkapitalen dersom avkastningen i et enkelt år skulle være lavere enn den avkastning som er garantert. Pensjonskundene vil fremdeles beholde den garanterte ytelsen, men pensjonsinnretningene kan veie tap i ett år mot gevinster i andre år.

Analysen til Menon konkluderer med at det å gå fra årlig garanti til en sluttgaranti, vil gi en netto nytte på 16 milliarder kroner (nåverdi i 2014-kroner for en periode på 20 år). Sensitivitetstestene viser at konklusjonen er robust selv om man endrer sentrale antagelser.

Dette er med andre ord penger på gaten Finansdepartementet bør la pensjonskundene få plukke opp.