Ikke for bankens skyld

Ingen gråter for bankens skyld, men går det dårlig med norsk finansnæring, så har vi alle et stort problem. Det forsøker Tom Staavi å illustrere på en pedagogisk god måte i VG 26. november.

Hatten av for Staavi, som påtar seg den utakknemlige oppgave å forsøke å forklare hvorfor noe så komplisert som kapitalkravsreglene for norske banker faktisk er viktige for andre en oss finans-nerder i næringen og tilsynsmyndighetene. 

Fordel for utenlandske banker

Kort fortalt sier Staavi at norske banker kan leve godt med særnorske vilkår, men at dersom det norske bankvesen pålegges strengere krav enn utenlandske, så vil over tid de utenlandske skumme fløten av markedet. Da har vi et problem den dagen det blir finansiell uro, og de utenlandske bankene trekker seg ut av Norge for å passe på sitt eget hjemmemarked. Dette opplevde norsk næringsliv sist under finanskrisen. ”Det er fornuftig i det lange løp at en så internasjonal bransje som finansnæringen ikke møter sterkt konkurransevridende regler fordi flagget over hovedkontoret er norsk”, skriver han. 

En hvilken som helst annen næring som hadde møtt tilsvarende diskriminerende rammebetingelser, ville antagelig fått både sympati og politisk støtte. Dessverre er det ikke like populært å omfavne finansnæringen og våre 50.000 ansatte hos oss. Vi skal bare en uke tilbake i tid for å finne et eksempel, da Senterpartiet (som i alle andre sammenhenger er opptatt av å verne om det norske), på alvor foreslo at hver arbeidsplass i finansnæringen skal koste fem prosent mer i arbeidsgiveravgift enn en arbeidsplass i en annen næring. 

Knyttet sammen med øvrig næringsliv

Men Tom Staavi klarer å se at finansnæringens velbefinnende er sterkt knyttet sammen med resten av næringslivets velbefinnende. Norsk bankvesen, med sine totalt 120 forskjellige banker spredt over det ganske land, speiler det norske næringslivet svært godt. Norske næringsliv består typisk av små og mellomstore bedrifter, og med et snitt på antall ansatte på 9 personer. For dette næringslivet er bankfinansiering helt avgjørende, og står for opp mot 80 prosent av finansieringen. Og finansieringen får de i stor grad hos den lokale eller regionale sparebanken. Hadde ikke disse bankene stilt opp med kapital til næringsdrivende i sitt lokalmiljø, spørs det om noen andre hadde gjort det. Dermed ville gründervirksomhet og den lokale bedriften som vil investere i en ny ansatt eller ny maskin hatt problemer. Og hvis det over tid blir slik at utenlandske banker kan underby de norske på de beste kundene, blir det desto vanskeligere for de norske å fortsette å finansiere næringslivet, som jo tradisjonelt er det mest risikopregede. 

Det er derfor en direkte sammenheng mellom hvordan vi regulerer banker, og hva slags rammebetingelser vi gir hele næringslivet.

Næringspolitikk for finansnæringen

Det er sagt veldig mye de siste årene om hva slags finansnæring vi IKKE ønsker. Men samtidig har det manglet visjoner og vyer om hvordan vi ønsker at næringen faktisk SKAL fungere.

Derfor er det så viktig at budsjettforliket på Stortinget innebærer at man nå ber om å få diskutere en helhetlig næringspolitikk for finansnæringen. 

Bank, forsikring og kapitalforvaltning er nødvendige deler av et moderne samfunn. Finansnæringen ivaretar oppgaver og funksjoner som er helt nødvendige for at samfunnsmaskineriet fungerer mest mulig effektivt, og det vi leverer har både direkte og indirekte betydning for sysselsetting og verdiskaping i Norge.

Stor skatteyter

Finansnæringen står for 2 prosent av sysselsettingen, og 7 prosent av verdiskapningen i fastlands-Norge.  I sysselsetting er vi små, i verdiskapning ganske viktige, men i skatteinngang er vi store. Til tross for størrelsen er vi fastlands-Norges største skatteyter i kroner. 

Norge har flere sterke næringer som olje og energi, fisk, skipsfart og turisme. Og finans. Alle disse næringene er av avgjørende betydning for norsk økonomi. 

Det skulle derfor bare mangle at vi får anledning til å diskutere hva slags finansnæring vi ønsker oss, hvilke oppgaver næringen bør løse, hvordan den kan bidra til å nå de målsettingene for fremtiden som nasjonen har, og hvilke tiltak vi må iverksette for å klare dette. Da er det naturlig at man også ser på rammebetingelsene, og ikke minst den problemstillingen Tom Staavi trekker opp.