Forsikringsselskapene lever av å estimere risiko for skade enten det gjelder personer eller materielle verdier. De bruker sine historiske skadedata til riktig prising. De sitter på en unik skadestatistikk om antall skader helt ned på lokalnivå, hvor skadene har skjedd, og hva de har kostet.
I tillegg har forsikringsselskapene lang erfaring fra å møte mennesker som er rammet av skader. Denne informasjonen har verken kommuner eller nasjonale myndigheter. Gjennom et felles samarbeid med kommuner og nasjonale myndigheter kan vi styrke det nasjonale kunnskapsgrunnlaget for arealplanlegging og gi kommunen bedre verktøy til å prioritere forebyggende tiltak. Og det vil øke den totale risikoforståelsen i samfunnet.
I perioden 2010 -2013 betalte forsikringsselskapene ut 4,6 milliarder i naturskader og ytterligere 3,3 milliarder i overvann- og tilbakeslagsskader. Overvannskader og tilbakeslagskader, hvor vann eller kloakk utenifra strømmer inn i folks hus og kjellere, har økt dramatisk siste årene på grunn av ekstrem nedbør. Disse ”værrelaterte” skadene utgjør nå 35 prosent av alle erstatninger knyttet til vannskader på bygninger i Norge.
Skader som følge av ekstrem nedbør, flom, skred og storm er ventet å øke fremover på grunn av klimaendringene. Dette må kommunene nå ta på alvor. Forebygging vil være billigere for samfunnet enn erstatninger og lidelser.
Figuren under viser hva vannskader koster opp mot flom, storm og naturskadene totalt.
Kilde: Finans Norge
Hva koster egentlig naturskader og overvannskader
Erstatningene fra forsikring etter naturskader utgjør kun en liten del av bildet. De viser ikke alle øvrige forsikringsskadene som følger med en flom eller stormskade (på bil, båt, campingvogner, riving og rydding utenfor egen tomt, og avbruddstap).
I tillegg kommer skadene som dekkes av Statens naturskadefond, ofte like høye, samt ødelagte veier og infrastruktur, kommunenes egne kostnader, og tilskudd til kommunen fra NVE og Fylkesmannen. Utenfor statistikkene og kommuneøkonomien har vi alle de menneskelige lidelsene og følelsene av fortvilelse som følger med det å få ødelagt hus og hjem.
I dag har nasjonale myndigheter ingen samlet oversikt over alle kostnadene knyttet til naturskader eller oversvømmelser. Det innebærer at klimadebatten heller ikke får den oppmerksomheten den fortjener.
Ifølge stortingsmeldingen om klimatilpasning skal nasjonale, regionale og kommunale myndigheter arbeide ut i fra en føre-var-prinsippet. Regjeringens to millioner kroner til en ny tilskuddsordning for klimatilpasning i statsbudsjettet for 2015, gjør at vi stiller spørsmålet om klimautfordringene tas på alvor.
Økte skader som betales av forsikringskunder gir liten forebyggingseffekt. Er vi nødt til å oppleve et regnskyll som i København juli 2011, for å våkne opp? Skadene kostet alene 6 milliarder kroner og fikk fart i debatten og skapte nye samarbeidsformer.
Flomskader kan øke med 40 prosent
Flommen på Vestlandet gir oss igjen et tydelig varsel om hva vi har i vente. NVE har lagt seg på 20 prosent økning av flomskader, men forskning påpeker kanskje opp imot 40 prosent! Særlig vestlandskommunene må forvente flommer fra små vassdrag og bekker som vokser raskt og kan gjøre stor skade. Tette flater og bebyggelse i sårbare områder forsterker skadevirkningene.
Kommunens ansvar for å møte klimaendringene
At klimaendringene vil påvirke både naturen og samfunnet burde ikke komme som noen overraskelse på kommunene. I areal- og reguleringsplaner, og i behandling av byggesaker, har kommunen en plikt til å sikre innbyggerne mot naturskader. Teknisk etat opplever klimaendringene mest direkte gjennom underdimensjonert rør, vann ”på avveie”, og oversvømmelser i hus og kjellere.
Regresser fra forsikringsselskapene er med på å øke bevisstheten i kommunene og få fart på tiltakene. Kommunal planlegging og byggesaksbehandling må kobles sammen med de utfordringene klimaendringene skaper. Uavhengig av kompetanse har alle kommuner samme ansvar etter plan- og bygningsloven og sivilbeskyttelsesloven.
Kommunen plikter å tenke bærekraftig og forebygge risiko for skader
I plan-og bygningslovens formålsbestemmelse skal kommunen ” fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner” og det skal ” legges vekt på langsiktige løsninger, og konsekvenser for miljø og samfunn skal beskrives”. Planene skal óg ”fremme samfunnssikkerhet ved å forebygge risiko for tap av liv, skade på miljø og viktig infrastruktur, materielle verdier mv” (§ 3-1 f).
Ifølge § 28-1 kan det bare bebygges, eller eiendom opprettes eller endres, dersom det er ”tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold”. Det samme gjelder for grunn som utsettes for fare eller vesentlig ulempe som følge ”av tiltak”. Kommunen skal da om nødvendig ”nedlegge forbud mot opprettelse eller endring av eiendom eller oppføring av byggverk, eller stille særlige krav til byggegrunn, bebyggelse”.
Kommunen har altså en selvstendig utredningsplikt når det gjelder fare. Både kommuneplan, og reguleringsplan for fremtidig grunnutnyttelse, bør ha planer om hvordan unngå farer som kan ramme liv og infrastruktur. Kommunen har en adgang og en plikt etter loven til å hindre utbygging når de burde ha forstått at slik utbygging kunne medføre skader. Ellers kan kommunen komme i erstatningsansvar hvis det går galt. Det betyr at saksbehandler ikke kun kan ”tikke av” skjematisk på bakgrunn av utredninger gjort av private byggherrer eller utbyggere. Det holder heller ikke kun å opplyse tiltakshaver om faren, stole blindt på opplysninger fra søkeren eller å skrive seg ut av ansvaret gjennom en ansvarsfraskrivelse.
Det burde nå være kjent vitenskap for kommunene at klimaendringer øker naturfarene. Det innebærer at faresonekart må revideres eller suppleres med ny viten, og at byggetillatelser etter eksisterende arealplaner ikke kan gis automatisk.
Kan forsikringsdata bidra til bedre forebyggende tiltak mot klimaendringen?
Bruk av forsikringsdata er nevnt. Finans Norge, med støtte av Klima- og miljødepartementet arbeider med et pilotprosjekt som fremlegges i januar 2015.
Formålet er å avklare om lokale skadeforsikringsdata koblet på kommunens egen GIS-verktøy, kan bidra til å styrke kommunens kunnskapsgrunnlag for arealplanlegging og tiltak. Foreløpig tilbakemeldinger fra ni pilotkommuner i prosjektet viser at skadedataene har stor verdi for drift, investering og planlegging, særlig innen kommunalt avløp. Prosjektets vei videre til et mer permanent system ligger åpen, men forutsetter at nasjonale myndigheter og kommunenes politiske interesseorganisasjoner deltar mer aktivt.