Behov for bedre regulering

Norske banker er blant de mest solide i Europa, men fremstår med lavere soliditet som følge av særnorske regler. Det kan gi høyere renter for norske låntagere, skriver Idar Kreutzer i Finans Norge i en kronikk i Dagens Næringsliv i dag.

Adm. direktør i Finans Norge, Idar Kreutzer.Banker reguleres ut fra hensynet til økonomisk stabilitet. Et hovedelement i den internasjonale kapitalkravsreformen, Basel III, som etterfulgte finanskrisen, er at bankenes utlånsevne må understøttes i nedgangsperioder.

Norsk finansnæring har støttet reformen, men særnorsk gjennomføring kan bidra til å svekke dette viktige formålet.Det myndighetsbestemte kapitalkravet som en bank må oppfylle, forteller hvor mye egenkapital banken må holde sett i forhold til sine utlån og andre eiendeler, når det tas hensyn til at eiendelene har ulik risiko. Jo større sannsynlighet det er for at banken ikke får tilbakebetalt et lån, jo mer egenkapital må banken stille bak lånet. 

I EUs kapitaldekningsregler som gjennomfører Basel III, er kapitalkravet for bankene grovt sett delt i to. Som tidligere står bankene fortsatt overfor et minstekrav til egenkapital, svarende til åtte prosent av deres risikovektede eiendeler. Det nye er at bankene også må holde kapitalbuffere, som skal fungere som støtpute for utlånstap. Mens banken blir satt under offentlig administrasjon hvis den bryter minstekravet, er meningen at bufferen skal kunne trekkes på. Med Basel III skal altså bankene både ha mer egenkapital enn før, slik at evnen til å bære tap blir større, men samtidig kan deler av den tapes i en lavkonjunktur uten at banken må kutte kraftig ned på sine utlån. Det er i nedgangstider at utlånstapene typisk øker, og virker kapitalbufferen etter sin hensikt, bidrar den til at en banks utlånsevne opprettholdes, nettopp fordi bufferkravet kan brytes. Regelverket legger dermed til rette for at bankene ikke forsterker nedgangen. 

Særnorske tiltak som motvirker dette formålet kan illustreres med å sammenligne den nylige gjennomførte innstramningen av risikovekter for boliglån i Norge og Sverige. Risikovekten uttrykker hvor mye av et boliglån som banken må holde egenkapital for. Som eksempel tar vi utgangspunkt i to identiske banker, én norsk og én svensk, som begge har en risikovekt på 10 prosent. Deretter skjerpes vekten til 25 prosent, omtrent identisk med hva som er gjennomført i både Norge og Sverige. 

Før og etter risikovektøkning - kapitalkrav i kronerHvis den norske og svenske banken begge har ytt boliglån på 1000 kroner (i samme valuta), betyr dette at begge bankers risikovektede eiendeler er 100 kroner før skjerpelsen (10 prosent av 1000). Med et minstekapitalkrav på åtte prosent må begge banker ha åtte kroner i egenkapital for å dekke minstekravet. For enkelthets skyld setter vi også bufferkravet til åtte prosent, og da må begge også holde åtte egenkapitalkroner for å oppfylle bufferkravet, se figur 1.Deretter øker risikovekten til 25 prosent. I Norge øker risikovektede eiendeler til 250 kroner, og den norske banken må nå ha 20 egenkapitalkroner for dekke minstekravet og i tillegg 20 kroner for å oppfylle bufferkravet. Svenske myndigheter pålegger derimot den svenske banken å holde en ekstra kapitalbuffer som svarer til kapitalkravsøkningen dersom risikovekten hadde vært 25 prosent. Det gir samme egenkapitaløkning som i den norske banken, men den svenske bankens risikovektede eiendeler er fortsatt 100 kroner, slik at 8 egenkapitalkroner må dekke minstekravet. Kapitalbufferen blir imidlertid 32 kroner, se figur 2. 

Når begge banker, etter skjerpelsen, erfarer like store utlånstap i nedgangskonjunktur, hvilken av dem vil først kutte ned på utlånene og dermed forsterke nedgangen? Naturlig nok den norske banken som står overfor det strengeste minstekravet, siden endringen fra normal til svært stram utlånspraksis avhenger av avstanden til minstekravet. Den svenske banken har samme tapsbærende evne, men muligheten for at den forsterker en lavkonjunktur er redusert. 

Eksemplet illustrerer også at kapitaldekningen - egenkapital dividert med risikovektede eiendeler - blir lavest i den norske banken etter skjerpelsen. Virkeligheten er at norske banker er blant de mest solide i Europa, men fremstår med lavere soliditet som følge av særnorske regler. Det kan gi økte finansieringskostnader for norske banker, og dermed høyere renter for norske låntagere. 

Det er altså ikke bare nivået på bankenes egenkapital som er viktig. Hvordan kravene innrettes har også svært stor betydning, blant annet for næringslivets mulighet til å få avgjørende finansiering i nedgangsperioder, og for rentenivået generelt. Her er det ikke et godt samsvar mellom norske myndigheters mål og virkemiddelbruk.