Pensjonsmonopol tjener ingen

Fellesforbundet har overlevert sine krav til Norsk Industri i årets lønnsoppgjør, og som varslet lanserte forbundet ideen om å etablere en felles pensjonskasse og la pensjon bli en del av lønnsoppgjøret. Dette er ingen god ide, skriver adm. direktør Idar Kreutzer i Finans Norge i et innlegg i Dagens Næringsliv.

Adm. direktør Idar Kreutzer i Finans NorgeDet er en rekke uklarheter i forslaget fra Fellesforbundet, men deres utgangspunkt er at en stor felles pensjonskasse, eiet og disponert av partene i arbeidslivet, vil være mer effektiv og billigere enn dagens ordning hvor ulike livforsikringsselskap konkurrerer om å levere pensjonsprodukter til bedriftene.

Ideen om at en vesentlig reduksjon av konkurransen på markedet vil gi mer effektive, bedre og rimeligere produkter enn et marked med konkurranse, er i seg selv oppsiktsvekkende. En slik tanke bør avvises kontant av norske bedrifter, ansatte og pensjonspolitikere.  

Sterk konkurranse holder prisene nede

Dagens marked for obligatorisk tjenestepensjon i privat sektor bærer preg av sterk og tøff konkurranse. Arbeidsgiverne er svært flinke til å utnytte dette markedet til å sikre seg så gode priser på pensjonsordninger som mulig. Det er nemlig arbeidsgiverne som dekker administrasjons- og forvaltningskostnadene ved pensjonsordningene. Kostnadene er svært transparente, og kan til enhver tid sjekkes på norskpensjon.no. Forvaltningskostnadene ved de mest vanlige innskuddsbaserte ordningene ligger i snitt under 0,5 prosent av kapitalen.

Etter hvert som det bygges opp mer midler i innskuddspensjonsordningene, vil også administrasjons- og forvaltningskostnadene reduseres ytterligere.

Misvisende å sammenligne ulike ordninger

De nye pensjonsproduktene krever mer individuell oppfølging, forvaltning og administrasjon. Men allikevel er de rimeligere enn de gamle ytelsesordningene. Konkurransen bidrar til effektivitet og lave priser. Den bidrar også til at selskapene konkurrerer på kundeservice og produktutvikling. Det er gjennom en slik løsning at selskapene kan skreddersy og tilby pensjonsordninger som passer den enkelte bedrift. Et monopol vil aldri ta slike hensyn. Dermed blir virkningen mindre effektive og dyrere tjenester for bedriftene, og dårligere løsninger og færre valg for arbeidstagerne. Vi har eksempler på dette fra andre land.

Ingenting tilsier lavere kostnader

Fellesforbundet og LO har hevdet at en felles pensjonskasse vil gi lavere administrasjonskostnader og høyere avkastning enn dagens private løsninger. Noen dokumentasjon på dette har de imidlertid ikke fremlagt. Tallene baserer seg antageligvis på en total misvisende sammenligning av gamle og nye ordninger. Å blande disse to ordningene for å argumentere for at en felles pensjonskasse vil være rimeligere, er i beste fall en omgåelse av sannheten.

At en slik partssammensatt ordning vil klare å skaffe mer avkastning enn aktørene i et velfungerende marked, er en påstand som faller på sin egen urimelighet.

Reduserer næringslivets omstillingsevne

Det er like galt at ordningen som Fellesforbundet nå går inn for forutsetter at pensjon blir en del av det sentrale lønnsoppgjøret. I dag er pensjon en ytelse arbeidsgiver disponerer over, men med minimumskrav satt av regelverket. Dermed fungerer ordningen slik at arbeidsgiveren kan benytte dette som en ordning for å bli attraktiv på arbeidsmarkedet. Samtidig kan arbeidsgiver ta hensyn til den økonomiske situasjonen i bedriften. Pensjonsordningene vil derfor være tilpasset realiteten i hver enkelt bedrift, og ta hensyn til lønnsomhet og omstillingsevne. Dersom pensjon blir sentralt forhandlet og avgjort, mister næringslivet nødvendig omstillingsevne, og den enkelte bedrift denne fleksibiliteten. En såkalt ”bred ordning” vil bli mye vanskeligere å endre på i ettertid, og vil redusere bedriftenes omstillingsevne og konkurransekraft.

Fellesforbundet synes å ha lagt hele sin tyngde inn på å få en slik løsning på plass i oppgjøret med Norsk Industri. Det er en løsning som ikke vil tjene verken arbeidstagere eller arbeidsgivere, og det vil være overraskende om NHO bidrar til en løsning som begrenser konkurransen betydelig, og som gir dyrere og mindre fleksible løsninger for arbeidsgiverne, og dårligere og mer rigide pensjonsprodukter for arbeidstagerne.