Endringene i det norske pensjonssystemet innebærer at den enkelte av oss må ta stilling til de valgmulighetene som har blitt tilgjengelige. De to kanskje viktigste endringene er at vi kan bestemme selv når vi skal gå av med alderspensjon og hvordan vi skal spare til pensjon. En arbeidstaker som er 40 år vil få en lavere pensjon enn en arbeidstaker som er 60 år i dag alt annet like som en følge av endringene i alderspensjonen i Folketrygden, særlig levealdersjusteringen. De individuelle forskjellene i Folketrygden for dagens 40-åringer vil også bli større, fordi pensjonen knyttes sterkere til yrkesdeltakelse og inntekt.
Samtidig er det også stor forskjell på de ulike tjenestepensjonsordningene. Mange vil være godt dekket gjennom det de får fra Folketrygden og tjenestepensjonen, men flere vil ha behov for å spare selv for å opprettholde ønsket levestandard.
– Stimuler egen sparing
Mer forutsigbar pensjonssparing bør være en allmenn samfunnsinteresse. Samtidig bør vi få bedre ordninger som stimulerer til egen sparing og som sikrer en god oversikt og kontroll over egen pensjon. En enkel måte å få flere til å spare mer til pensjon er å motivere til dette gjennom mer skattemessig gunstige ordninger. I dag risikerer kundene med individuell pensjonssparing (IPS) å få vesentlig høyere skatt på utbetalingen enn de fikk i fradrag på innbetalingene. Dette er for mange en lite lønnsom spareordning. I tillegg bør det åpnes for muligheten til fleksibel tilleggssparing for den enkelte arbeidstaker gjennom bedriftens tjenestepensjonsordning.
Samlet opposisjon
En samlet opposisjon har tidligere blitt enige om at det skal stimuleres til privat sparing. Forslaget innebærer gunstigere vilkår for pensjonssparing med at årlig innskuddsgrense for IPS økes fra 15 000 kroner til 40 000 kroner. Samtidig innføres en symmetrisk beskatning; 28 prosent fradrag ved innskudd, og 28 prosent beskatning ved uttak.
En slik utvidet spareordning kan tilbys av alle pensjonsleverandører og er derfor konkurransenøytral. En IPS-ordning som gir skattefordeler så det monner, og med en maksimal grense på innbetalinger på minst 40 000 kroner, vil trolig sette fart på folks sparing. Ved å låse sparebeløpene til pensjonsalder kan staten gi avkall på skatteinntekter i dag, så lenge pengene kommer i retur med renter om noen tiår.
Dette er et regnestykke som går opp, og som bør være av interesse for politikere å ta med seg inn i valgkampen. Budskapet er tydelig – egen pensjonssparing bør stimuleres, og det kan gjøres med enkle virkemidler.