Stort behov for infrastrukturinvesteringer

I teorien er det godt samsvar mellom livsforsikringsselskapenes pensjonskapital og det norske samfunnets skrikende behov for langsiktig finansiering av infrastruktur. I praksis gjør regulatoriske begrensninger denne typen investeringer lite attraktive. Det skriver adm. direktør Idar Kreutzer, Finans Norge i publikasjonen ”Samferdsel” nr. 6, august 2013”. 

Norge har et stort, udekket behov for investeringer i samfunnsmessig infrastruktur, knyttet til energi, transport, vann og avløp. I kraftsektoren alene anslår Energi Norge det samlede investeringsbehovet over de neste 10 årene til 150 – 200 milliarder kroner. Samtidig forvalter de norske livsforsikringsselskapene over 900 milliarder kroner i pensjonskapital, og har et økende behov for å investere i eiendeler som er tilpasset de langsiktige pensjonsforpliktelsene de har påtatt seg. 
 
Knapphet på gode investeringsalternativer

Dette skyldes blant annet finansielle forhold (lave renter), demografiske forhold (en aldrende befolkning) og regulatoriske forhold (innføringen av nye, felleseuropeiske solvensregler for forsikring - Solvens II). Det er i dag knapphet på gode investeringsalternativer som kan oppfylle norske livsforsikringsselskapers behov på dette området.
 
Med et lite likvid norsk obligasjonsmarked representerer infrastruktur et potensielt, godt, alternativt plasseringsalternativ for livsforsikringsselskaper som har behov for langsiktige investeringer. Slike investeringer kan ha en rekke sentrale egenskaper som livsforsikringsselskapene etterspør, herunder lang og stabil avkastning i norske kroner. 
 
Dagens praksis er uhensiktsmessig

Samtidig viser den offentlige debatten tydelig at måten man har løst finansieringen av vei- og jernbaneutbygging her til lands er uhensiktsmessig og fordyrende. Politikere og fagfolk påpeker at prosessene som anvendes for offentlig behandling og bevilgninger for utbygging av veier og jernbaner, gir dårlige resultater i form av dyre løsninger, forsinkelser, miljøproblemer og elendig trafikkavvikling. Selv begrensede strekninger på noen få mil tar mange tiår å bygge ferdig, bl.a. fordi bevilgningene utsettes. I mellomtiden snegler biltrafikken seg frem på veier under langsom utbedring, mens togtrafikken går på gamle spor, der vedlikeholdet er kuttet ned, og de reisende lider under stadig trafikkstans.
 
Det blir etter hvert åpenbart for de fleste som deltar i debatten at den årlige budsjettprosessen medfører fordyrelse i form av forlengelse av byggetiden, høyere anleggskostnader og redusert samfunnsmessig verdi som følge av ugunstig trasévalg. 
 
Livselskapene kan bidra

Norske livsforsikringsselskaper er inntilt på å benytte sin kompetanse og investeringskapasitet til å finansiere investeringer i infrastruktur, og Finans Norge har i lang tid arbeidet for å bedre selskapenes rammebetingelser på dette området. Kapitalforvaltningsforskriften for livsforsikringsselskaper og pensjonsforetak ble endret med virkning fra årsskiftet 2010/2011 for å legge til rette for investeringer i infrastrukturinvesteringer. Endringene innebar blant annet at livsforsikringsselskaper og pensjonskasser fikk adgang til å plassere inntil fem prosent av kollektivporteføljen i aksjeselskaper som driver virksomhet begrenset til infrastrukturinvesteringer.
 
I ettertid har det vist seg at Finansdepartementet har lagt seg på en streng fortolkning av forskriften. KLP fikk høsten 2011 avslag av departementet på sin søknad om godkjenning av kjøp av 35 prosent av aksjene i TrønderEnergi Nett AS, et selskap som drifter og bygger ledningsnett. Avslaget ble begrunnet i en tolkning av forsikringsvirksomhetslovens forbud mot eierskap over 15 prosent i selskap som driver forsikringskringfremmed virksomhet. I praksis medfører denne bestemmelsen dermed en vesentlig begrensning for utnyttelse av det handlingsrommet for investeringer i infrastruktur som kapitalforvaltningsforskriften åpner for.
 
Norske livsforsikringsselskaper kunne i teorien investert rundt 50 milliarder kroner i vei, bane og annen infrastruktur. Dette forutsetter endringer i myndighetenes praktisering av det norske rammeverket for slike investeringer.