OMF og boligmarkedet

I en artikkel i Finansavisen 13.06.13 gjengis uttalelser fra et par høyprofilerte analytikere om at obligasjoner med fortrinnsrett – OMF har bidratt til at bankene er blitt mer sårbare enn før. Det hevdes at bruken av OMF kan forsterke et eventuelt boligprisfall og virke destabiliserende. Virkeligheten er den motsatte. Det skriver spesialrådgiver Stein Sjølie, Finans Norge i et innlegg i Finansavisen.

Med OMF har banknæringen fått et instrument som sikrer langsiktig finansiering av boliglånene. Det kortsiktige behovet for å hente inn kapital i markedet er dramatisk redusert takket være bruken av langsiktige obligasjoner. Et kredittforetak som har 100 milliarder kroner i obligasjonsgjeld med gjennomsnittlig ti års løpetid, har i gjennomsnitt behov for å refinansiere 2,5 milliarder hvert kvartal. Til sammenligning må en bank med 100 milliarder i gjeld basert på tre måneders pengemarkedslån, hente inn 100 milliarder hvert kvartal. Det burde være ganske opplagt at det er den siste som får de største problemene om markedet brått skulle bryte sammen, slik det skjedde høsten 2008.

Erfaringen taler for seg selv. Da den internasjonale finanskrisen rammet det norske markedet i 2008, fikk bankene store problemer med å refinansiere seg internasjonalt og begynte å iverksette tiltak for å redusere boliglånene, bl.a. med betydelige renteøkninger. OMF, som var kommet inn som et nytt instrument i det norske markedet, viste seg da å være et velegnet for å løse likviditetskrisen i Norge. Da staten og Norges Bank kom i gang med tilførsel av likviditet mot sikkerhet i OMF, falt straks boliglånsrentene, og boligprisfallet ble relativt moderat, bare ca. 10 pst. Også i dag aksepterer Norges Bank og andre sentralbanker ”covered bonds”, herunder OMF, som sikkerhet for likviditetstilførsel. Hvis markedene igjen skulle bryte sammen, vil sentralbankene igjen kunne benytte denne kanalen for å tilby ekstraordinær likviditet til markedet.

Ved å legge om fra kortsiktige innlån til OMF har banker og kredittforetak sørget for en omfattende restrukturering, slik at banknæringens samlede finansiering fremstår som langt mer robust enn for fem-seks år siden. Bankene vil i dag høyst sannsynlig kunne håndtere en tilsvarende internasjonal krise som i 2008 med mindre støtte fra pengepolitiske myndigheter. Erfaringen fra land med store markeder i tilsvarende obligasjoner (covered bonds), særlig Danmark, Sverige og Tyskland, er at dette har bidratt til finansiell stabilitet. I disse landene har da heller ikke myndighetene ønsket å begrense bankenes bruk av slike sikrede obligasjoner. Bare land som helt nylig har tatt i bruk dette instrumentet, har lagt inn kvantitative begrensninger.

Bankene og kredittforetakene gjennomfører jevnlig stresstester for å se hvordan sikkerhetsmassen, dvs. utlånene som står som sikkerhet for OMF, vil utvikle seg i tilfelle et betydelig boligprisfall. Testene viser at marginene og reservene som ligger i gjennomsnittlig lav belåningsgrad og stor overdekning, dvs. mer utlån i sikkerhetsmassen enn gjeld i form av OMF, gjør næringen robust mot boligprisfall. Skulle et kraftig prisfall inntreffe, vil det bli langt mindre etterspørsel etter nye boliglån og tilsvarende mindre behov for å utstede nye OMF. Så lenge kredittforetakene ikke kommer i brudd med regelverket, trenger de ikke å treffe spesielle tiltak, og med begrenset behov for å utstede nye OMF betyr ratingbyråenes ”krav” mindre enn i dag.

Uten OMF ville bankene hatt behov for å begrense utlånene sammenlignet med i dag. Det ville sikkert ha ført til mindre utlån til bedriftene fra bankene, og i tillegg ville boliglån antagelig ha blitt noe dyrere enn i dag. OMF har dermed også vært til gunst for norske låntakere.