Kostnader ved ekstra bankskatt

Politikk er å ville, skriver Dagbladet på lederplass, og gir sin støtte til SV-leder Audun Lysbakkens forslag om å innføre en særskatt på finansnæringen. Men politikk er også å vurdere alle sider ved et slikt forslag, også de negative. Det skriver adm. direktør Idar Kreutzer i Finans Norge i et innlegg i Dagbladet.

Regjeringen har nettopp foreslått en kraftig skjerpelse av kapitalkravene for norske banker. En ekstraskatt på toppen av dette, vil effektivt redusere bankenes mulighet til å yte lån til næringslivet. Dette vil i så fall svekke vekstevnen i norsk økonomi. Utsiktene tilsier at en nå bør være ytterst varsom med å bidra til dette.

I lederartikkelen, og i avisas intervju med Lysbakken, er denne konsekvensen overhodet ikke berørt. Som om det ikke representerer en kostnad for næringslivet og det norske samfunnet. I stedet deler Lysbakken ut den økte skatten, anslått til ni milliarder kroner, til ”barn og besteforeldre”. Men hvem skal ta regningen for lavere aktivitet i næringslivet som følge av en svekket lånetilgang?

Utgangspunktet for forslaget om en slik særskatt synes å være at finansnæringen er for stor, for lønnsom og for raus med lønninger til egne ansatte. Dette er en beskrivelse som ikke står seg i forhold til virkeligheten. Den norske banknæringen, målt som andel av BNP, er lavere enn snittet i EU og vesentlig lavere enn i for eksempel Sverige og Danmark. Lønnsomheten ligger omtrent på linje med norsk næringsliv for øvrig. Hva gjelder lønnsvekst i bank og forsikring, viser tall fra Teknisk beregningsutvalg at den i perioden 2007-2012 i gjennomsnitt har vært lavere enn for industrifunksjonærer.

Den norske finansnæringen har de siste 20 åra hatt en produktivitetsvekst som langt overstiger det øvrige næringsliv. Denne produktivitetsveksten har kommet kundene til gode gjennom lavere marginer, og fellesskapet til gode gjennom skatt på bank- og forsikringsselskapenes overskudd. Ser vi bort fra oljenæringen, er finansnæringen den næringen som ifølge SSB har bidratt med mest skatt i perioden 2003-2011.

Finansnæringen i Norge støtter oppunder nye og skjerpede krav til kapital og likviditet så fremt disse er harmoniserte på tvers av land. Bankene tilpasser seg dette gjennom en kombinasjon av lavere utbytter, økte marginer, reduserte utlån til næringslivet og ikke minst kostnadsreduksjoner i egne organisasjoner. Flere finansinstitusjoner har varslet at bemanningen skal reduseres med til sammen flere tusen de nærmeste åra. For dem som nå blir direkte berørt, og øvrige som føler denne usikkerheten på kroppen, må det oppleves urettferdig og lite treffende når en av landets fremste politikere viser til ”høye lønninger og høy lønnsvekst” som argumenter for å innføre en særskatt på sine arbeidsgivere.

Statsminister Jens Stoltenberg parkerte for noen uker siden arbeidet med en eventuell særskatt på finansnæringen. Det var fornuftig. Dersom arbeidet tas opp igjen, har vi tillit til at alle sider og konsekvenser vurderes. Ikke bare den ene siden av regnestykket, slik Lysbakken og Dagbladet presenterer.