Lettvint fra Marthinsen

Finans Norge slutter seg til mange av forslagene som gjør banknæringen mer robust, men disse forslagene må også balanseres mot kostnadene som følger med. Det skriver adm. direktør Idar Kreutzer i Finans Norge i et debattinnlegg i Klassekampen.

”Vi kan ikke ta sjanser med blodomløpet i økonomien”, skriver Arbeiderpartiets Marianne Marthinsen i en kronikk i Klassekampen 25. april med henvisning til nye krav om større egenkapital i bankene. Hun er forundret over at banknæringen argumenterer mot en raskere innføring av de nye kravene enn landene rundt oss, og hun er kritisk til at flere banker har satt opp renten for å oppnå et overskudd som gjør det mulig å øke egenkapitalen i det omfang og i den takt norske myndigheter går inn for.

Selv er vi forundret over at Marthinsen, som medlem i Stortingets finanskomité, ikke forsøker å bringe denne diskusjonen et viktig skritt videre ved å drøfte konsekvensene av det samlede kravet, slik det er foreslått i Norge. I stedet tyr hun til lettvint retorikk som at ”solide banker får bedre betingelser enn skranglete banker”, og at ”DNB alene gikk med 14 milliarder i overskudd i fjor”.

For det første: Det er altså ikke slik at jo høyere egenkapital, jo bedre. I så fall kunne egenkapitalkravet settes til 100 prosent. Det er denne vanskelige balanseøvelsen myndigheter i alle land er stilt overfor. Vi er helt enige i at egenkapitalen i bankene bør øke, men vi mener samtidig at en for rask og sterk økning vil gå utover bankenes utlånskapasitet. De siste tallene fra Statistisk sentralbyrå viser da også at veksten i kreditt til foretakene har falt hver måned siden oktober i fjor. Det er de små og mellomstore bedriftene som er særlig utsatt når bankfinansieringen faller bort. Dersom disse mister avgjørende finansiering, og samfunnets sparemidler finner veien til prosjekter som kaster mindre av seg, så svekkes verdiskapingen. I finansnæringen er vi opptatt av at dette også blir en del av diskusjonen om kapitalkrav generelt og særnorske krav spesielt. Dette handler ikke om ”motvilje”, slik Marthinsen hevder.

For det andre: DNBs, og andre norske bankers lønnsomhet, er på linje med norsk næringsliv for øvrig når vi ser på egenkapitalavkastningen. Økt egenkapital, enten den kommer fra tilbakeholdt overskudd eller fra eiere, krever en tilfredsstillende lønnsomhet. Høyere rentemargin er ett virkemiddel. Andre er reduserte kostnader og kutt i utbytte til eierne. Dersom dette ikke er tilstrekkelig, må balansen (utlånene) reduseres. I Sverige har myndighetene vært så ærlige som å si at nye krav vil gi høyere kostnader for bankene, noe som i sin tur påvirker renten til bedrifter og husholdninger. I Norge toer myndighetene sine hender, og plasserer skylden for renteøkningene ene og alene på bankene.

Norske myndigheter vier mye oppmerksomhet mot virkemidler som skal redusere sannsynligheten for finansiell ustabilitet. De samme myndighetene burde imidlertid også være opptatt av at norskbasert finansnæring skal stå overfor de samme spillereglene som finansinstitusjoner i andre europeiske land. Felles spilleregler i Norden er et minstekrav. Men det er altså ikke tilfellet i dag. Hva synes du om det, Marthinsen?

Finans Norge slutter seg til mange av forslagene som gjør banknæringen mer robust, men disse forslagene må også balanseres mot kostnadene som følger med. Hvis vi ikke diskuterer dette på et faglig og analytisk nivå, tar vi virkelig ”sjanser med blodomløpet i økonomien”.