Strukturerte produkter

Forbrukerrådet har i brev 10.04.13 til bankene uttalt seg om rekkevidden av dommen i Røeggen-saken og bedt bankene gjøre opp for seg. Det er behov for noen presiseringer.

Røeggen-saken gjaldt gyldigheten av avtale om lånefinansiert kjøp av strukturerte produkter. Spørsmålet for retten var om avtalen mellom banken og Røeggen var ugyldig etter avtaleloven

§ 36. Bestemmelsen rammer urimelige avtaler og avtaler som strider mot god forretningsskikk. Det sentrale spørsmålet i saken var om risikoen ved investeringen og produktenes egenskaper i tilstrekkelig grad ble formidlet til Røeggen ved avtaleinngåelsen.

Høyesterett har i sin dom foretatt en samlet vurdering av avtaleforholdet mellom banken og kunden. Dommen er basert på at det er gitt mangelfull og ubalansert informasjon og at det var konkrete feil og mangler i informasjonsmaterialet. Dommen er konkret begrunnet. Det er ikke slik at dommen gir en generell og prinsipiell avklaring som er direkte overførbar til alle andre saker. Dommen understreker i tillegg forbrukerperspektivet. Dommen bygger på og følger opp de to forutgående dommene i Høyesterett, hhv. Lognviksaken og ING-saken som således fortsatt er relevante i dette sakskomplekset.

For det første var det et lånefinansiert strukturert produkt (aksjeindeksobligasjoner) som ble vurdert av retten. Andre produkter er ikke vurdert (for eksempel verdipapirfond). Det retten tar stilling til var om kunden fikk tilstrekkelig og god nok informasjon når en ser produktet og lånefinansieringen samlet.

Det er videre fortsatt slik at kunden i utgangspunktet selv bærer risikoen for sine investeringer. Det skal mye til for at en avtale kan settes til side etter avtaleloven § 36. Det må også være årsakssammenheng mellom ”feilen” og kundens tap.

Bankene må etter dette gjøre en individuell og konkret vurdering av den enkelte sak når de skal ta stilling til klager. I denne vurderingen vil det måtte vurderes en rekke faktiske og rettslige problemstillinger.