Finansnæringens betydning i samfunnet

Styreleder i Finans Norge, Helge Leiro Baastad, innledet idag Finansnæringens dag med å holde årstalen 2013: 


Jeg er utrolig glad for at jeg valgte å jobbe i finansnæringen, som mange av dere. Vi har en viktig jobb, i en viktig næring. Vi leverer samfunnskritisk infrastruktur. Våre tjenester gjør en forskjell i folks og bedrifters hverdag.

Statsminister, statsråd(er), gjester og kolleger:

Bank, forsikring og kapitalforvaltning er en nødvendig del av et moderne samfunn. Vi ivaretar oppgaver og funksjoner som er helt nødvendige for at samfunnsmaskineriet fungerer mest mulig effektivt, og det vi leverer har både direkte og indirekte betydning for sysselsetting og verdiskaping i Norge.

Vi byr på mange kompetansearbeidsplasser, og er kilde til betydelige skatteinntekter for staten.

Finansnæringen står for 2 prosent av sysselsettingen, og 7 prosent av verdiskapningen i fastlands-Norge. Finansnæringen har 5 000 milliarder kroner i forvaltningskapital.

Dette er et ansvar som vi skal forvalte på en god måte.

Det lykkes vi stort sett med, men vi skal ikke glemme at næringens omdømme har vært under press de siste årene. Den internasjonale finanskrisen har svekket tilliten til finansnæringen. Salg av enkelte spareprodukter her hjemme har skapt mange tvister med kundene. Dette understreker behovet for å sette kunden først. For næringens omdømme spiller det liten rolle hvem som vinner i rettsapparatet. Det er ikke i retten vi skal møte våre kunder.

Finansnæringen har tatt tydelige grep for å sikre at rådgivning og salg ivaretar kundenes interesser:

  • 6400 medarbeidere er nå autoriserte finansrådgivere.
  • 8000 forsikringsselgere og -rådgivere tilfredsstiller næringens godkjenningsnorm.

Dette innebærer et betydelig kompetanseløft, og etikk er et sentralt tema.

Vi har alle et ansvar for etisk adferd, men jeg vil understreke at ansvaret for etikk og omdømme først og fremst hviler på styremedlemmer og toppledere i bedriftene.  Det handler om regler, rutiner og oppfølging. Om å gå foran med et godt eksempel. Om verdier og kultur.

Ett eksempel på at dette får ny aktualitet er omdanning av fripoliser fra garantert ytelse til investeringsvalg, dersom det åpnes for dette. De fleste kunder vil ikke ha forutsetning for å vurdere konsekvensene av omdanning på egen hånd. Dette kan bli en prøve på om vi har lykkes med å skape økt bevissthet i næringen om krav til etisk adferd. Det er en prøve vi skal bestå.

I dag stiller vi spørsmålet: Hvem skal finansiere Norge? Vi spør fordi vi er usikre på om myndighetene har tatt inn over seg hvor avgjørende det er å ha en sterk norskbasert finansnæring.

Hvem skulle grundere og småbedriftseiere gå til hvis ikke Finans Norges medlemmer var der?

Med vår kjennskap til både kunder og markeder.

Med våre 200 medlemsbedrifter speiler vi det næringslivet vi er en del av.

Dette mangfoldet sammen med forventningene fra kundene, sikrer en stadig tøffere konkurranse både når det gjelder priser og tjenestetilbud.

Både myndighetene og våre kunder har store forventninger til oss. Det er bra!

Å sikre konkurransedyktige rammebetingelser for finansnæringen, handler først og fremst om å sikre rammebetingelser for et vekstkraftig norsk næringsliv.

Leste dere denne? The Economist beskrev nylig Norden som «den nye supermodellen» for økonomisk politikk.

”Hvis du kunne blitt gjenfødt hvor som helst i verden som en person med gjennomsnittlige evner og inntekt, ville du ha foretrukket å bli en viking”. Det er en sterk attest.

Nå sto det riktig nok mer om Sverige enn om Norge i reportasjen, men det kan jo bero på en misforståelse. Det ville jo ikke vært første gang noen trodde at Norge var hovedstaden i Sverige.

Det er ingen tvil om at Norge klarer seg godt. Globalt holder også fremvoksende økonomier dampen oppe, og i USA ser opphentingen ut til å være robust, selv om den går sakte. I vår egen verdensdel er det færre lyspunkter.

Europa tynges av store ubalanser. Det er land med sunne statsfinanser og høy produktivitet – og land med høy statsgjeld og store strukturelle problemer.

For de verst stilte er både gjeldsbyrden tung, aktiviteten lav og arbeidsledigheten skremmende høy. En varig løsning krever både omfattende reformer i enkeltland, og krevende avtaler og kompromisser innen EU. Det gjør problemløsningen uhyre kompleks. Krisen er på vei inn i sitt sjette år, og det kan ta lang tid før veksten tar seg opp på bred front.

Finanskrisen viste oss at finansnæringene i mange land ikke var robuste nok når problemene slo inn. Vi har sett sterke, negative vekselvirkninger mellom kredittformidling og økonomisk aktivitet.

Finansnæringen i Norge støtter derfor det internasjonale arbeidet som vil skjerpe kravene til bankenes egenkapital og likviditet.

En sunn og solid finansnæring er en forutsetning for økonomisk stabilitet.

En helt sentral intensjon i det internasjonale reguleringsarbeidet, har vært å fremme et enhetlig regelverk på tvers av land. Da dempes faren for at virksomhet flyttes til landene med lettest krav. For i en globalisert økonomi, kan utenlandske finansinstitusjoner enkelt formidle lån i Norge via filialer.

Rammevilkårene bør derfor være de samme i hele EØS-området.

Strengere regulering betyr økt ressursbruk, både i næringen og på tilsynssiden. Det må vi tåle, men la meg understreke at det ikke er i samfunnets interesse at vi legger beslag på mer ressurser enn nødvendig – verken i næringen eller hos myndighetene.

Økt ressursbruk kan blant annet ramme kundene i form av høyere priser.

Norske myndigheter har signalisert enda strengere regler, og raskere iverksettelse enn i landene rundt oss. Det er et skritt i feil retning, og det rammer både norsk finansnæring og næringslivet ellers.

Mange er opptatt av bankkrisen på begynnelsen av 90-tallet, og legger vekt på at norske banker må være så solide at ikke historien gjentar seg. Jeg kunne ikke vært mer enig, og norske banker har tatt mye lærdom av denne krisen.

Risikostyringen er helt annerledes enn for 20-25 år siden. Systemet for banker som kommer i problemer er også styrket, og viktige endringer vil komme. Rammeverket for økonomisk stabiliseringspolitikk er også kraftig forbedret. Vi har fått et fleksibelt inflasjonsmål for pengepolitikken. Handlingsregelen skal brukes med skjønn etter konjunktursituasjonen. I en nedgangskonjunktur skal virkemidlene normalt rettes inn for å motvirke konjunkturene. På begynnelsen av 1990-tallet var situasjonen den motsatte: Den økonomiske politikken forsterket konjunktursvingningene.

Norsk økonomi og norske banker er i dag langt bedre rustet til å møte en økonomisk nedtur enn under bankkrisen.

Vi hører stadig oftere at god soliditet er et konkurransefortrinn. Derfor må norske banker få lov til å vise soliditeten. Det er et paradoks at norskbaserte banker reelt sett kan være mer solide enn utenlandske konkurrenter, men fremstå som mindre solide fordi norske myndigheter bruker et annet måleapparat enn i for eksempel Sverige.

Forslaget om høyere risikovekt på boliglån, forsterker skjevhetene. Dette er uheldig. Det er fullt mulig å finne en løsning der norsk finansnæring både blir mer solid, og hvor soliditeten blir synlig og tydelig.

Det er generelt viktig at det er mest mulig like konkurransevilkår for alle banker som operer i det norske markedet basert på den internasjonale standarden. Dette bør myndighetene ta hensyn til i sin oppfølging av kapitalkravreglene for banker.

På slutten av fjoråret meldte bankene om større låneetterspørsel fra bedriftene. Men faktiske utlån til næringslivet falt. Samtidig ser vi at de store bedriftenes kapitalinnhenting i verdipapirmarkedene øker sterkt.

Det viser at de kommende regulatoriske kravene allerede presser ned bankenes utlånskapasitet overfor næringslivet.

Virkningen er mest alvorlig for de små og mellomstore bedriftene som ikke kan gå i obligasjonsmarkedet. De er avhengige av bankfinansiering. Ni av ti bedrifter har færre enn 10 ansatte, og i sum er disse bedriftene svært viktige for norsk økonomi.

Særnorske løsninger gir særnorske kostnader. Det vil i enda større grad svekke næringslivets vekstkraft og omstillingsevne. I en tid med sterk kronekurs og høyt kostnadspress, er dette det siste næringslivet trenger.

Konsekvensen av høyere lånerenter og omfattende avslag på bedrifters lånesøknader, blir lavere investeringer og mindre verdiskaping. Dette vil svekke vekstevnen som velferden og samfunnsutviklingen vår er avhengig av.

I Sverige klarer man i stor grad å finne tiltak som både gjør finansnæringen mer robust og ivaretar næringens evne til å støtte verdiskapingen. Det er ingen grunn til at vi ikke skulle klare det i Norge også.

Banklovkommisjonen har foreslått nye tjenestepensjonsordninger tilpasset pensjonsreformen.

Det er viktig at forslagene behandles så raskt som mulig. I en overgangsfase mellom gammelt og nytt system vil det være stor usikkerhet og vanskelig å gi gode råd. Og dette er et område hvor forvirringen er stor fra før.

Det er publisert mange undersøkelser om hva folk forstår av pensjon. Resultatene er til forveksling like hver gang. Folk flest forstår svært lite.

Det ville selvfølgelig være bekvemt å konkludere med at det er noe galt med folk flest. Hvor vanskelig kan det være å se forskjell på en grunnmodell og en standardmodell? Hva er egentlig så komplisert med levealdersjustering? Dødelighetsarv?

For ikke å snakke om langt liv. De fleste av oss drømmer vel egentlig om et langt liv. Bortsett fra aktuarer, som får mareritt.

”Aldri har så mange forstått så lite om noe som betyr så mye for så mange”, skal ha blitt uttalt av en klok mann nylig. 

Både næringen og myndighetene har et stort ansvar for å bidra med relevant og forståelig kommunikasjon om hvilke forhold som påvirker folks pensjonsutbetalinger.  

Pensjonsnæringer i mange land, ikke bare i Norge, sliter med et lavt rentenivå. Det er knapt mulig å oppnå den avkastningen som er garantert i tradisjonelle ytelsesordninger. Når vi samtidig opplever en økning i levealder, blir tradisjonell pensjon dyrere.

Nytt tjenestepensjonsregelverk, og overgangsregler fra gammelt til nytt system, som nå er foreslått av Banklovkommisjonen, har blant annet måttet ta hensyn til disse utfordringene. Samtidig har man forsøkt å balansere ulike interesser blant arbeidstakere, arbeidsgivere og pensjonsinnretningene. 

Det er avgjørende for alle parter at vi får regler som gjør det mulig å håndtere kapitalkravene under det nye, felleseuropeiske solvensregelverket, Solvens II, når dette en gang trer i kraft.

Tidspunktet endres stadig, men vi må legge til grunn at det kommer.

Skadeforsikring er på mange måter den grønne gren i finansnæringen akkurat nå, men også denne delen av næringen treffes av Solvens II. Også her er vi bekymret for at norske myndigheter vil velge strengere tilpasninger enn andre land. Skadeforsikring preges i økende grad av nordiske aktører. Da er det avgjørende at vi har like spilleregler i de nordiske land.

Finansbransjen er en økonomtung næring, men det kan være fristende å sitere en lov fra ingeniørenes verden: ”If it ain’t broken – don’t fix it.”

Vi anerkjenner naturligvis behovet for å forbedre regelverket, men vi frykter at noen er i ferd med å ta for mye Möllers tran. Resultatet kan bli at vi ender med reguleringer som koster unødvendig mye å etterleve og administrere. På toppen av det hele kan kundene, og ikke minst næringslivet, få dårligere tilgang til viktige tjenester. Vi risikerer også  andre utilsiktede konsekvenser, for eksempel for strukturen i næringen.

Norge har et stort, udekket behov for investeringer i infrastruktur.

Den norske livbransjen forvalter nærmere 900 milliarder kroner i pensjonskapital. Bransjen har et økende behov for å investere i eiendeler som er tilpasset de langsiktige forpliktelsene de har påtatt seg. Investeringer i infrastruktur kan tilby tilstrekkelig avkastning til en håndterbar risiko. Det kan gavne både bedriftene, arbeidstakerne og samfunnet forøvrig.

Vi har generelt et godt samspill mellom offentlig og privat sektor i Norge. The Economist påpeker at politikken er motivert av resultater, snarere enn ideologi. Det offentlige påtar seg ansvaret for at folk får nødvendige tjenester, og benytter private løsninger der det er hensiktsmessig. Jeg tror vi ville oppnådd mye dersom vi også hadde et pragmatisk forhold til finansiering av infrastruktur.

I teorien kunne norske livsforsikringsselskaper investert anslagsvis 50 milliarder kroner i infrastruktur. Begrensninger i rammebetingelsene gjør at slike investeringer i praksis er lite aktuelle.

En vanlig innvending mot privat finansiering er at dette er dyrt på grunn av rentene, og at den norske staten ikke trenger å låne penger. Dette er sikkert et godt retorisk poeng, men ikke noe mer.

En samfunnsøkonomisk lønnsom investering blir ikke ulønnsom av at man finansierer den privat. Og en ulønnsom investering blir ikke lønnsom av at man finansierer den med statlig egenkapital.

Raskere utbygging av sikrere veier og kollektivtrafikk vil gi en trafikksikkerhetsgevinst for samfunnet som kan bringe oss nærmere visjonen om at ingen skal omkomme eller bli hardt skadd på norske veier. Dermed kan vår næring bidra til økt velferd også på dette området.

Fra 1990 til 2011 økte produktiviteten i finansnæringen med hele 168 prosent. For øvrige næringer på fastlandet økte produktiviteten med 45 prosent i samme periode. Effektiviseringen i finansnæringen har vært svært sterk, også når vi tar hensyn til at næringen ble deregulert senere enn mange andre sektorer.

Dette har gjort tilværelsen mye enklere for kundene, og prisene har falt. Uten denne effektiviseringen ville husholdningene og bedriftenes netto renteutgifter vært omtrent 36 milliarder kroner høyere hvert år.

Effektiviseringen skyldes smartere måter å jobbe på, drevet frem av tøffere konkurranse, endret forbrukeradferd og godt hjulpet av ny teknologi. Enklere for kunden, enklere for oss.

Minibank og nettbank er blant de største fremskrittene. I dag er slike tjenester en selvfølge. Nå er mobil- og brettbankene på full fart inn, og det blir stadig vanligere med digital selvbetjening også i forsikring.

Mange mener at Obama vant kampen om valgkampmidler og velgere ved bruk av finmaskede data. Analytisk CRM, heter det på vårt bransjespråk. Vinnerne i finansbransjen blir de aktørene som virkelig klarer å utnytte kundedata til individuelt tilpassede tjenester. Relevans i folks og bedrifters liv – det er jo det, det virkelig dreier seg om.

Jeg har brukt mye tid på å snakke om rammebetingelser. Til syvende og sist påvirker rammebetingelsene hvilke produkter og tjenester vi kan tilby kundene, hvordan vi kan tilby dem, og til hvilke priser.

Hensynet til kundene både i privat- og bedriftsmarkedet må få stor betydning når ny regulering fastsettes.

Uansett rammebetingelser vet vi at tillit til bransjen, blant kunder – og myndigheter – er en forutsetning for å lykkes. Vi skal ta vare på tilliten ved å kontinuerlig forbedre vårt tilbud, og ved å alltid tenke kundeorientering og etikk.

Det vi driver med i finansnæringen er viktig!

Det er vi selvfølgelig ikke alene om. Vi må vel til og med innse at vi har flere gjester her i dag som har enda større innflytelse på samfunnet enn oss.

Jeg gleder meg til å høre hvilke tanker både statsministeren og andre topp-politikere har om vår næring og samspillet mellom oss og samfunnet for øvrig.

Takk for oppmerksomheten.